Innlegget er skrevet av Ole D. Østli
Tenk deg et folkebibliotek uten bøker. Eller riktigere: et folkebibliotek i et bokløst samfunn.
Dette kan virke som en fjern fremtidsdystopi for alle andre enn overdrevent euforiske teknologientusiaster, men utviklingen går aldri nøyaktig i den retning eller den fart vi forventer på forhånd. Tenk deg altså et folkebibliotek uten bøker. Hva er det som utgjør biblioteket, hva er det som gjør biblioteket til noe annet enn en tilfeldig samling bøker (eller, for den saks skyld, mikrofilmer, fiskestenger og dataspill)?
Kanskje vi kan nærme oss en fremtidsstrategi ved å se på hva som skiller folkebiblioteket uten bøker fra folkebiblioteket bestående av bøker.
Et folkebibliotek bestående av bøker vil streve etter å tilby et best mulig utvalg av bøker alle folkebibliotek bør ha med de ressursene man har til rådighet. Det vil si at foruten lokalsamlingene vil samlingene i de ulike folkebibliotekene være grovt sett like, når man ser bort fra at bibliotekarene har sine ulike interesser, kjønn og alder, og at kommunene er av sterkt varierende størrelse. Folkebibliotekene blir varianter av et idealbibliotek, der målet er å spre kunnskapens og kulturens evangelium til landets avkroker.
Folkebiblioteket uten bøker kan basere seg på at den ideelle basis-samling dokumenter allerede er tilgjengelig på nett, og bygge videre på denne for å tilpasse samlingen til de lokale behovene. Denne spesialiseringen kommer i neste omgang alle andre folkebibliotek til gode. Kanskje er de lokale behovene ikke så lokale likevel. Det mest åpenbare eksemplet på dette er lokalhistore. Siden den generelle ideal-historiesamlingen vil finnes fra før, vil de enkelte folkebibliotekene kunne sette inn støtet for å gjøre lokalhistorisk materiale tilgjengelig på nett.
På denne måten vil folkebiblioteksektoren bevege seg fra “Duplikasjonsbiblioteket”, der vi tilbyr den samme samlingen til alle kroker av landet, til “Kontribusjonsbiblioteket”, der vi alle bidrar med hver vår skjerv til en større samling som alle har nytte av. Denne utviklingen vil frigjøre enorme ressurser, og vi kan håpe at kommunene vil la bibliotekene beholde noen av disse ressursene. Hvordan skal disse ressursene brukes?
Bibliotekene har alltid hatt som mål å utgjøre et bindeledd mellom forfatter og leser. Men vi er bare ett av mange slike ledd. Når vi samler inn dokumenter har allerede redaktører, forlag, trykkeri og bokhandel vært inne i bildet før oss. Dette bildet kan endre seg. Boka er bare et hjelpemiddel. Det er selve meningsinnholdet vi ønsker å lede videre til sitt bestemmelsessted: leserens hode. I et samfunn uten bøker vil i alle fall trykkeriene bli et unødvendig ledd. Det blir veldig spennende å se hvordan forlagene og bokhandlerne tilpasser seg den nye virkeligheten. Ingen ledd vil forbli uforandret, så mye er sikkert.
Vi kan kanskje sammenligne oss med oljebransjen. I oljebransjen snakker man om upstream og downstream-sektoren, der upstream er leting, boring og pumping av oljen, mens downstream-sektoren omfatter raffinering og distribusjon. I tillegg snakker man av og til om en midstream-sektor, altså oppbevaring. Tradisjonelt har bibliotekene hatt en midstream-funksjon i forhold til informasjonen, altså at vi lagrer dokumenter, slik at brukerne kan hente dem hos oss. Hvis internett overtar som det viktigste informasjonslageret, bør vi i folkebibliotekene utvide vår rolle både i retning upstream og downstream. Med andre ord: Vi kan bruke mer tid både på å stimulere til produksjon av dokumenter (“upstream”) for å tilgjengeliggjøre dem, og til formidling (“downstream”). Siden vi er finansiert lokalt, bør begge disse typene aktiviteter være knyttet til lokalmiljøet.
Man kan tenke seg mange “upstream”-aktiviteter: bidrag til lokalhistoriewiki, produksjon/innsamling av lydopptak av lokale rockeband, legge ut videoer på YouTube, foto på Flickr, skrivekurs for brukerne osv. Fyll inn det som passer. Det er ikke tanken at biblioteket alene skal gjøre alt dette, men vi bør se det som vår oppgave å stimulere til en jevn strøm av stoff fra lokalmiljøet ut til Internett.
Kan det tenkes at vi i folkebibliotekene må utvide vår rolle? Må vi alle bli litt journalister, litt redaktører, folkeminneinnsamlere, forlag?
